Mr. Maximilliano & Ohlson

Etter grensekryssinga fra Thailand til Cambodia, som gikk mildt sagt skeis, for de av dere som ikke husker det, var vi naa forberedt paa det verste. Etter en times busstur var vi nodt aa ta tuk-tuk siste delen av veien til grensa. Det var knappe 20 bath hver. Men underveis stopper han opp ved ei litta bule ved veien, hvor det staar et A4 ark med skriten “Laos visa 2000 bath”, hvor han vil vi skal av og betale. No, no mister, the border. Dermed var den scammen avslort. Ved grensa fikk vi tilbud om taxi for 350 bath, men vi var ganske sikker paa at det gikk en buss, og det gjorde det ogsaa, til nette sum av 20b hver igjen. Over paa grensa i Laos fikk vi visumene vaare uten noe stress, men her var haukene over oss. tuk-tuk til byen, 350, taxi 500. Om det ikke gaar buss? joda, 1000b for minibuss. shit, da er det bare aa punge ut for tuk-tuk da. Men da vi skulle veksle penger var det like saa greit aa spore frokna bak disken om det ikke gikk noen lokalbuss, og joda, 50 meter borte var det busstopp. Tura forbi haukene med nesa i vaeret (og langefingeren var ikke langt unna) og bort til bussen som kosta 20b per knopp den ogsaa. Perrfekt, 60b hver for aa komme oss over grensa. Konge. Vi har blitt proffe.

Vientiane

Det forste som slo oss da vi gikk av bussen, var at vi fikk staa i fred. Det var ingen tuk-tuk kjorere som halte og dro for aa faa oss med til akkurat deres guesthouse. Ingen tiggere eller uteliggere. Vi maa faktisk selv gaa og sporre noen om de kan kjore oss. Tro meg, dette er en utrolig deilig folelse etter aa ha blitt fysisk hengt paa i to maaneder. Reisa i Laos har faatt en flying start, og Vientiane viser seg aa bare folge opp enda sterkere. Byen er rolig og beskjeden, knappe 300.000 innbyggere. Til tross for litt dyre hoteller er alt annet forholdsvis billig, og man foler virkelig at man kan gaa i fred paa gata. Vi finner et lite sted som heter Noy’s, som blir vaart sted for ei litta fika med limeshake. Tusler rundt i smaa butikker og kaffebuler. Er innom et par heller daarligere gallerier i sentrum av byen og finner ut at det ikke koster mer enn 20.000 NOK aa leie en to etasjers, 160kvm leilighet med balkong i sentrum av hovedstaden et helt aar.  

Andre dagen skulle vi egentlig roe nerva ved svommebassenget, men det regner plommer fra himmelen og det er ikke snakk om. Istedet faar vi til slutt rota oss frem til en moderne kunstutstilling som ligger noe utenfor sentrumskjaernen, som stiller ut kunstnere fra Cambodia, Laos, Thailand og Vietnam. Veldig mye forskjellig, alt fra Andy Warhol-inspirerte filminstallasjoner til skulpturer, fotografier og malerier. Veldig varierende, men endel spennende. Morsomt aa se at mennesker holder paa med dette paa denne siden av kloden ogsaa. Knekker endel pils utover kvelden og ut av det blaa moeter vi Kim som vi reiste i gruppe med i India. Verden er jammen liten.

Slitne og gode neste morgen kaster vi i oss en pizza fra Swedish bakery og pizzeria og en limeshake fra Noy’s, for vi tar bussen til Vang Vieng.

Vang Vieng

Langs veien som snirklet seg gjennom det gronne landskapet var det tjukt med smaa byer, husene besto ikke av stort mer enn noen palmetraer og planker. Vang Vieng er som en miniatyr av Vientiane, bare mer kommerst og pakket med dritings backpackere som ser episode paa episode med Friends paa restaurantene. Vi er ikke helt klare for aa ligge paa latsida med det forste, saa vi maa ut aa utforske! Saa fort vi kommer utenfor bysonen blir bildet totalt forandret. Bonder med straahatter, nakne barn som bader i elven, hele familier bakpaa en knottliten ombygd traktor. Vi stopper opp midt ute paa en stor beiteaaker, omgitt av kuer og fjell. Stillheten er til aa ta og fole paa, kun brutt av en ensom gresshoppe naa og da. Mellom fjellene og kuene faar jeg en merkelig folelse av aa vaere paa Dovre, bare en frodigere versjon. Rundt i omraadet vi befinner oss i er det laguner og huler i hopetall, og vi folger en tilfeldig sti mot en hule. En heftig klatretur maa til for aa komme opp til inngangen, men naar vi forst er inne er det absolutt verdt det. I lyset fra lommelyktene ser vi sten som strekker seg som tentakler fra tak til gulv. Det er fuktig og kjolig. Her levde og gjemte folk seg under andre verdenskrig. Tar ikke lenger enn en kvart aa utforske hele hulen, og trygt utenfor slapper vi av paa to store stener, med utsikt over hele dalen. Da kommer det flyvende noe fra en annen verden. En bille, 8 cm lang, eller rettere sagt hoy, for den flyr i oppreist posisjon, med ekle, djevelaktige vinger ut fra det svarte og hvite skallet buzzer forbi oss. Smaa “hender” henger ut foran den, og det mest merkverdige er hornene. De er gjennomsiktige og nesten like lange som kroppen, boyer seg i en enorm bue bakover fra hodet mot rumpa. Fra hodet og utover hornene er det svarte klumper som minsker etterhvert som hornene gjor det. Ekstremt, manglet bare en liten trefork i hendene og jeg hadde blitt vettaskremt. Dessverre rakk den aa gjemme seg bort blandt bladene paa et tre for jeg rakk aa dra frem kameraet.