Pokhara
Da har vi klart aa komme oss fra Kathmandu og til Pokhara, Nepals nest storste by. Har vaert her en uke naa og har jammen klart aa faa klemt inn en hel haug med aktiviteter! Bussturen hit var et stykke kunst i overlevelse i seg selv, satt og humpa i 7 timer for vi endelig var fremme, og da kasta 35 gutter seg over oss og ville vi skulle bo paa akkurat deres hotell. Var akkurat som en haug loshunder rundt et stykke kjott. Kom oss til slutt inn mot det som er turistdelen av pokhara, Lakeside. Det er en lang stripe med hoteller, barer, restauranter og sjapper som gaar langsmed en halvstor innsjo omkransa av skogkledte fjell. Paa en klar dag skal man kunne see Himalayafjellene, men er alltid skyer i horisonten naar man kikker fra her nede i dalen. Hotel er dritbillig her ogsaa, betaler 300 rupee for en natt, dvs ca 30 NOK. hehe, helt ok!
World Peace Pagoda
Vi har lest i the allmighty Lonely Planet boka at man kan knate opp til The World Peace Pagoda, et stort buddhist landemerke som ligger paa toppen av det ene fjellet paa andre siden av sjoen. Saa da var det bare aa dra paa seg turskoa og traske ivei, rundt Devi’s falls, langs rismarker og aakrer og opp i skauen. Var ikke snakk om noen sondagstur her, speeda forbi minst seks grupper med folk som var paa vei opp og jeg var saa rod i trynet og mo i knaerna da vi kom opp at jeg trodde jeg aldti ville klare aa komme meg ned igjen. I skogen var det varmt og fuktig saa var ikke saa rart kanskje. Tok vel en to timer tilsammen kanskje, og det var egentlig ganske bra jobba. Begynte saa klart aa regne og tordne da vi kom opp, saa vi ble sittende ute paa ei bittelita cafe og hurte og kose oss i en time. Naar man horer tordenet her forstaar man virkelig hvorfor det heter at torden “ruller”. Braker varer saa mye lenger enn man er vant til, du horer virkelig hvordan det ruller mellom fjelltoppene. Tok bare et brokdel av et sekund aa komme seg ned igjen da regnet endelig hadde stoppa, og vi tok en annen vei mot byen og fikk gaa over en hengebro. hatt lyst til det siden jeg var liten kid og leste roverhistorier, og det var nesten like spennende som man leser i bokene. Raawr.
Kaptein Ohlson
Har planlagt en tur til Sarangkot, en utkikkspost som visstnok har fantastisk utsikt mot Himalayafjellene, men det er bare skyer og drit i horisonten hele tida, saa utsetter det en dag til. Sola staar heldigvis over dalen saa vi leier oss en baat og er utpaa meste av dagen. Det var saa digg i sola saa jeg maatte nesten legge meg nedpaa litt, saa Ylva fikk slave baaten aleine utover dammen. Rodde inn til land og gikk paa opdagelsestokt i skogen mens ylva laa aa sola, fant et litta hus og en mysig lagune, og et svaert tre det gikk an aa hoppe rett i sjoen fra. var 10m tipper jeg, litt droyt siden vi ikke visste hvor dypt det var, saa skippa det. Begynte aa blaase opp litt saa det var dags aa komme seg innover igjen, og naa var det min tur til aa vaere kaptein. satt bakerst i skuta og rodde sikksakk til Ylva ble gronn av irritasjon, maatte hale oss i land og faa bestilt en lemon soda saa hun fikk roa nervene litt. haha. Da vi hadde sitti der lenge nok skrudde de James Blunt paa full styrke, de spillern over alt her, crap, saa da var det alle man til aarene og ro sin vei igjen. Rundt 17.00 hver dag blir det overskya og regn, vaeret er veldig forutsigbart her, saa naa rodde vi i land for godt og pakka ned sjoroverflagget.
Sarangkot
Naa var det nok, Ylva hadde bestemt seg. Vi drar. Pakka en grei liten backpack og leide to sykler og begynte turen mot Pokhara. I LP staar det at det er 2 km inn mot Pokhara by, 2km nord og saa 6 km klatring opp fjellet for man er fremme ved Sarangkot. Hores ut som grei skuring, men etter 2 km er det bom stopp. Det er en uke til valget her i Nepal og alle kommunistgutta (maoistene) har bestemt seg for aa dra paa sykkeltur sammen. Durer motorsykler forbi og folk vifter meg flagg og roper, tar minst 10 min for alle har kjort forbi og trafikken kan starte igjen. Som en liten tilleggsinformasjon kan jeg jo si at jeg leste i avisa et par dager senere at et par maoister og noen fra et annet parti hadde turna sammen paa busstasjonen her i Pakhora og en var blitt knivstikki og to slaatt ned. Det har visstnok ogsaa vaert bomber noen andre steder i landet. Vi har ikke merket noe saerlig til dette, saa alle foreldre som leser kan hoste opp kaffen de satt i halsen og ta det med ro. Etter ytterligere 2km var det dags aa ta fatt paa stigningen, men etter 100m var det stopp igjen. Det var ikke sjans aa sykle opp her, alt for bratt og alt for varmt. Hakke nubbesjans, saa vi maa gaa, det blir syklene som faar en luxustur opp og vi som maa dytte og dra. Langs veien er det hauger med smaa barn som synes det er utrolig spennende med utlendinger, staar paa pedalene paa sykkelen og vi maa dytte dem oppover i tillegg. hehe. Jeg er helt dyngsur av svette, hele ryggen er svommebasseng og det renner nedover raevva og beina. Sure sokker. Trynet er rodere enn et Cola reklameskilt. Dod over han som skrev guiden i LP, maa ha vaert tredobbel vinner i Tour de France ellerno. Bruker til slutt ca fire timer opp, har pen utsikt over Pokhara og en hel gjeng som driver med Paragliding. Naar vi endelig har funnet et OK hotel er jeg helt dod, maatte avslutte med 20 min klatring opp stentrapper. Kondisen er ikke helt paa plass gitt. Foler meg litt som fattern der han klatra opp til Muren i Kina en gang i tida. Spiser litt lunch og shopper inn litt godis, paa tide aa faa en dusj og ligge paa senga og slakken. klokka er vel rundt halv fem da showet begynner for fullt. Vi har vindu ut mot dalen og Pokhara, og naa ruller det inn noen helt ekstreme, svarte skyer. Plutselig staar haggelet i vindusruta med en styrke som neste knuser ruta, og like etter starter lynet. Det staar til alle retninger. Noen ganger lyser det bare opp bak fjellene, andre ganger spriker ett lyun i fem forskjellige retninger horisontalt over himmelen. Skyene blir farga blodrode og lilla, teater for gudene. Med ett smeller det. Loddrett et par hundre meterrett utenfor vinduet, og rett ned i dalen under oss. Ett lyn som strekker seg hele veien ned og flerrer himmelene. Vinduene rister av tordenet. Vi sitter paa 1500 meters hoyde og kjevene vaare har gaatt helt av hengslene. Sitter bare aa maaper. Tordenet ruller over oss som hoy sjo mot klippene. Jeg blir nodt til aa gaa ut og kjenne paa kreftene, sprinter opp paa taket og blir slaatt i skallen av regn, haggel og vind. Bak Himalayafjellene er det et sabla liv, ser ut som lynet er ute etter noen og slaar ned non-stop. Over meg sprer lynet seg som edderkoppben som krabber over himmelen. Regner vertikalt. Plutselig lyser det opp bak meg. Hvitt. Sola. I den ene enden av himmelen er det kol svart, kun opplyst av lynet, der stormen har vaert titter sola frem igjen. Faar lokka Ylva opp ogsaa og vi blir staaende og gape litt sammen. Vilt. Etter stormen sovner jeg og sover 10 timer til neste morra.
Clear blue sky
Halv seks. Soloppgang. Sparker ylva litt i sida saa hun skal komme seg opp, for en gangs skyld er det jeg som en lys vaaken og klar til dyst. Na SKAL jeg se de fjellene. Sprinter opp til utkikksposten, 1600 m over havet (Pokhara ligger paa 800 m), himmelen er helt klar. Holder pusten idet jeg kommer over kanten. WHoa. Der staar hele rekka, i all sin prakt. Annapurna Himalaya. Sola holder saa vidt paa aa staa opp bak det ytterste fjellet. Vi er de forste som er der. Sitter bare aa stirrer. Forst er jeg nesten litt skuffa, trodde de skulle vaere storre, men etterhvert som sola stiger og kaster glans staar de der, hoye og majestetiske. Midt imot oss har vi Macchapucche, Fish Tail Mountain, paa 7000 meter. shit, hoyt. Det er omgitt av Annapurna-fjellene paa baade venstre og hoyre side, og de rager til over 8000m. Sitter og kikker i halvannen time og nyter soloppgangen, rett og slett fantastisk. Faar til slutt sliti oss los fra fjellene, passer paa at de er godt brent inn paa netthinna og kameraet, for vi motvillig snur ryggen til og tusler. Etter frokost er det paa tide aa komme seg tilbake til sivilisasjonen. Sykkelen til ylva er litt crap, bremsene funker ikke helt og ene pedalen detter nesten av, saa hun tar det litt piano. Etter hvert har jeg ikke ork til aa ta det med ro i bakkene, slipper opp for fullt og dundrer nedover fjellsida som en los kanon paa dekk og lander i baann paa rekordtid etter aa ha sust i hundreoghelvete. Kribla godt i magen i svingene, haapa bremsene skulle holde, og det gjorde de heldigvis. Tok til slutt en time fra vi gikk fra hotellet og til vi var nede, urettferdig kjapt i forhold til hvor lang tid et tok aa komme seg opp. Men du som det var verdt det.
